februar 2013

Ufyselig vær i leddene...?

Herregud, jeg går snart på veggene her!

// skjermndump fra adressa.no

Ikke nok med at det har vært forferdelig vær de siste dagene, det skal visst ikke gi seg heller. Og gudene skal vite at jeg kjenner det, i hver eneste fiber av beina mine! Om det er lavtrykkene eller temperaturendringer, eller at leddene mine rett og slett bare er værsyke, det vet jeg ikke. Men de er i alle fall vonde nå om dagene, og etter to søvnløse netter klarer jeg ikke holde igjen på klaginga mer...sorry!

Jeg ser gjennom arkivet mitt på bloggen nå at det er veldig lenge siden jeg har skrevet noe om magen og crohnsen. Og det er bare fordi at magen min faktisk er veldig bra nå. Jeg merker fortsatt at jeg har crohns altså, men har vel kanskje blitt vant til det nå?! Det er i alle fall sjelden jeg tenker over at jeg har kronisk betennelse i magen, spesielt nå når betennelsene i leddene holder på å ta livet av meg! Dritt altså... Med magen kan jeg liksom stoppe diareen med Imodium og dempe smertene med Paracet, men jeg kan liksom ikke endre været, kan jeg vel?! 

Okei, litt positivitet nå? Jeg er faktisk 100% friskmeldt nå, og fullt tilbake i jobb. Hurra! Jeg var sykemeldt i "bare" 10 måneder. Så nå er målet mitt å holde ut i jobb i 6 mnd slik at jeg igjen får retten til sykepenger, så får jeg legge meg nye mål når den tid kommer. Kanskje er alt bare flott da og jeg fortsetter som før, men er det noe jeg har lært av å være syk så er det at planene mine sjelden blir som planlagt. Og det er jo en grei plan å ha, å ta det som det kommer! 

Skammen som følger med kronisk sykdom...

Sunniva aka snuva.blogg.no skrev et flott innlegg før jul en gang. Jeg hukser at det første jeg tenkte etter å ha lest det var "så flott at noen har satt ord på alle de vanskelige tankene". Og nettopp derfor må jeg bare dele det med dere, noe å tenke over for alle som ikke opplever å være syk... 

 

På en eller annen måte har jeg oppfattet det slik at det er skambelagt å være kronisk syk. Jeg er forsiktig når jeg forteller noen om diagnosen min, fordi jeg er redd for at de jeg forteller det til vil skifte oppfatning av meg. 


Og hva skal man egentlig svare når noen "spør": "Ja, og alt er bra med deg, sant?". Det er ikke et spørsmål, det er en konstantering fordi de ikke vil høre hvordan det egentlig står til. Det er ytterst få som vil høre sannheten, de forventer at vi skal klistre på et smil og si: "Jaja, selvfølgelig er alt bra med meg". For hva skulle jeg ellers svare? At alt jeg klarer er å ligge halvdød på sofaen hele dagen? At om jeg skal gjøre noe annet, må det helst planlegges og tas forholdsregler flere dager på forhånd for å ha nok energi til å gjennomføre det? At jeg er totalt avhengig av en mengde forskjellige medisiner og smertestillende i en alder av 20 år? At legenes neste trekk er å prøve medisin som er brukt på kreftpasienter? At jeg er redd jeg vil ha det sånn resten av livet?

Hvorfor ta seg bryet med å spørre i det hele tatt, når man ikke vil høre svaret? Folk liker ikke å se svakhet. Om enn så stivt smilet er, foretrekker de det fremfor den brutale realiteten. Ute av syne, ute av sinn, er det noe som heter, og jeg tror det er så alt for sant. 

Jeg føler at folk ser ned på meg som svak, sutrete og ikke minst til bry hvis jeg snakker om sykdommen min. At de blir ukomfortable i mitt nærvær. Men hvordan og hvorfor skal jeg la være å snakke om noe som er en så stor del av meg? Noe som kontrollerer livet mitt, selv hvor mye jeg prøver å bevare kontrollen? Jeg snakker ikke mye om det, sannheten forblir for det meste innenfor husets fire vegger. 
Jeg gir folk det de vil ha, et flyktig smil og en løgn.

 

Det er jo ikke alt dette som stemmer for meg, men grunntanken bak tenksten hennes er det samme. Jeg er syk, og sykdommene mine er en stor del av hva livet mitt er. De er konstant i tankene mine, og alt jeg gjør planlegges rundt hvordan sykdommene mine tåler det. Så hvorfor skal det være mer greit å snakke om andres barn, hund, familie og jobb når man treffes, enn det som opptar mitt liv?

Miss HaDa

Miss HaDa

27, Trondheim

Hei, jeg heter Hanne og jeg går mye på do! Dette er en blogg om livet mitt og hvordan det er å være kronisk syk. Jeg fikk diagnosene Morbus Crohn (tarmbetennelse) i 2009, og IBD-relatert artritt (leddgikt) i 2012, og lærer fremdeles hvordan jeg best kan takle dem i hverdagen. Det ønsker jeg å dele her, for å gi innsikt og forståelse. Jeg skriver om oppturer, nedturer og oppdaterende småprat. I tillegg til oppdateringer på medisinfronten og om undersøkelser og kontroller på sykehuset.

leser denne bloggen NÅ

Kategorier

Arkiv

hits