juni 2011

I am moving...



Jeg hater å flytte!

Jeg hater å pakke!

Jeg hater magen min!

Nevnte jeg at jeg hater å pakke? I dag har jeg liksom satt i gang med nedpakkingen av leiligheten min... Og jeg lurer veldig på hvor i verden jeg var da jeg planla at jeg kunne pakke livet mitt ned i 10 ekser?! Og hva er egentlig 10 esker? For det er nemlig det jeg har bestilt til flyttebyrået, 10 ekser, verken mer eller mindre. Men i stua mi står det nå esker i ulike størrelser. Og det betyr jo også at de kan innholde ulike mengder. Så om jeg kun pakker i 10 stoore esker, eller 10 bitte små esker, blir det det samme i flyttefolkenes øyne? For i mitt hode synes jeg at jeg må få lov til å pakke kjøkkenet mitt ned i to mindre esker i stede for én stor, men at det samtidig må telle som 1?! 



Hoff, jeg sliter. Jeg har alt for mye ting, og alt for få esker. I tillegg skal jo klærne pakkes, og alle skoene mine! Jeg har allerede ryddet og kastet masse. Men jeg kaster ingen av skoene mine!! Jeg pakket ferdig to esker i ettermiddag... I kveld har jeg åpnet begge igjen og kastet mer av innholdet i dem. Jeg må fortsette å kaste ting, for aldri i livet at jeg vil få plass til alt, i 10 esker.

Nevnte jeg magen min? Jepp, den klikker så klart av alt stresset! Midt i alt rotet på soverommet, med esker som sperrer for døra, senga full av bøker, og bobleplast over hele gulvet, da får jeg så klart vondt! Får så vondt at jeg må stoppe å pakke og ruller ned på gulvet. Popper blobleplast, faen. Det e vondt lenge, og jeg innser at jeg bare må komme meg på do, leker hekkeløper over eskene. Dette gjentas fire ganger. Jøsses da, jeg kommer jo til å bli sprek av denne flyttinga! Eller bare utslitt... 

Så ja, jeg hater absolutt å flytte!! Jeg hater det generelt, men mest av alt hater jeg å gjøre det alene! Jeg klarer ikke å holde orden i hodet mitt, jeg kommer hele tiden på nye ting. Nye måter å pakke, og hva jeg bør pakke i hvilken eske.



Heldigvis er premien for det lille helve**et jeg har laget meg her, at jeg får flytte sammen med verden beste mann! Jeg gleder meg noe enormt, og kjenner jo at alt nok kommer til å være verdt dette slitet... Neste gang jeg flytter skal jeg heldigvis ikke gjøre det alene. Da skal nemlig han få pakke eskene, mens jeg...



- Hanne ( som så klart er isbjørnen fra nord... Pingviner bor i sør ;)

St. Olavs hospital neste!

Yes, nå er jeg satt opp til Remicadebehanling i Trondheim i juli!! Etter litt ringing og masing fikk jeg endelig svar på at jeg er satt opp på time. Jeg fikk ogs et muntlig "ja" på at jeg skal få behanlingen hos dem som var planlagt fra UNN, altså Remicade i ett år. Det er så herlig godt å vite, endelig kan jeg puste ut og være trygg på at jeg får det som faktisk har hjulpet meg!!





Så til alle dere som blir ?glemt? av helsevesenet, dere som ikke blir oppdaget eller fulgt opp før det er for sent:
man må mase!!!

De hadde satt meg opp på time med notatet ?ringe til en dag?. Sykepleieren i dag trodde at ?en dag? hadde vært, så det ble dermed ikke gjort noe for å gi meg beskjed om timen. Hadde ikke jeg selv ringt i dag hadde jeg aldri fått vite om timen. Og hadde jeg ikke vært så opptatt av å følge med selv, hadde jeg jo dermed ikke møtt opp til den timen jeg hadde fått, og slik sikkert falt ut av systemet deres? 

Det er veldid synd for alle som opplever alvorlig sykdom og som ikke får den hjelpen man trenger, eller at den kommer for sent. Og når man er syk er det veldig, veeldig slitsomt å måtte følge med på alt selv, men man MÅ ta ansvar for sin egen helse! Ring og mas! Ikke godta å bare måtte vente! Da ordner det seg alltids =D

Trening...?!

Året var 2007.

Etter et rimelig aktivt arbeidsliv i ambulansetjenesten i to år gikk jeg tilbake til skolebenken. Skolegang vil ofte si sitting på ræva hele skoledagen, for så å sitte på ræva hjemme for å lese pensum. Jeg innså at jeg måtte begynne å trene, og meldte meg inn hos SATS. Fra min karriere der kan jeg skryte av to-tre besøk i uka, og jeg er mest stolt at gjennomføringa av 90 minutters langskjæring på sykkel... Det var tungt det! Men jeg var i rimelig bra form da, til å være student. 




Så var det 2009 og jeg ble syk...

Jeg gikk til sammen ned 20 kg, bare fra påske til sommeren mistet jeg 13 kg ved å ligge på sofaen! 

Nå er det 2011, to år senere og jeg har lagt på med 10 av kiloene igjen. Og jeg har nå innsett at jeg kan ikke fortsette å ligge på sofaen med en mage som begynner å bli frisk og tar til seg all næringen jeg spiser. Jeg må fortsette å trene igjen, siden hverdagen min ikke er så aktiv som fremdeles student. 

Jeg har, så klart, en DVD med "Pilates for dummies". Den har jeg kjørt gjennom tre av de fire siste dagene. 


Eeeeh, neppe!!! 



Meeen jepp!!

I dag fristet jeg meg til litt mer armhevinger, knebøy og utfall. Men herregud!!!

Jeg ble akutt svimmel. Snublet rundt i stua mi, var sikker på at jeg skulle kaste opp når som helst. Ramlet inn på soverommet og fikk lagt meg på det kalde sengetøyet. Der lå jeg og fikk igjen pusten. Og forbannet hele kroppen og sykdommen. Det var noe få av timene på SATS som fikk meg litt svimmel, men de var ekstreme... Og nå blir jeg så dårlig av litt knebøy liksom? 

Jeg holder på å flytte nå, for de som ikke har fått det med seg. Og jeg gruer meg... Jeg aner faktisk ikke hvor mye jeg klarer å løfte. Jeg har liksom jobber i ambulansetjenesten, jeg har løftet og båret mange og tunge pasienter. Og nå vet jeg ikke om jeg klarer løfte mitt eget flyttelass?? Heldigvis kommer det flyttebyrå som må bære kassene mine, håper de har trent på SATS da...!

Jeg innser at jeg har en lang vei opp igjen, og det passer meg utrolig dårlig. Jeg er så innmari utålmodig! 



Bilder: google

Og vips så var jeg ferdig...

... som student!! I dag hadde jeg aller siste eksamen. Så nå er jeg ferdig utdannet ja. Okei, venter fortsatt på sensur på to eksamener, men jeg gjorde de så pass bra at jeg kan ikke stryke på dem uansett. Så fra min side skal jeg ikke gjøre noe mer faglig, nå har jeg bare igjen å møte opp på avslutninga på universitet og motta vitnemålet mitt.



Eksamen jeg hadde i dag var muntlig. Og den gikk greit. Kunne gått bedre, men kunne absolutt gått værre! Jeg liker ikke muntlig jeg. Har aldri hatt det før nå i år. Alle sier at muntlig eksamen er mye bedre enn skriftlig eksamen, fordi da kan man snakke seg opp og bable i vei masse tull som til sammen blir et bra svar... Vel, jeg kan snakke myyye tull, men ikke faglig. Kan være at hjernen min ikke funker like kjappt som kjeften, jeg tror jeg trenger mer tid til å tenke på hva jeg skal svare. Skrible ned litt og kladde litt, før eg tryker ut det meste, og så skriver et bra svar. Det er det som funker for meg ja! Jeg er mer bokstavelig... ja!





Og så klart, mens jeg satt der utenfor eksamenslokalet og venta på at det skulle bli min tur, fikk jeg skikkelig vondt i magen!! Det gjør nok de fleste, eksamensnerver er da helt normalt. Jeg har alltid fått vondt i magen når jeg gruer meg, selv når jeg var lita og skulle til legen bare for å få hostesaft... Jeg viste at det ikke ble noen stikking eller andre ubehageligheter, men fikk alltid vondt i magen! Men, forskjellen fra da til nå, og mellom andre og meg, er jo at når jeg får vondt i magen ender det nesten alltid med at jeg må på do... Raskt! Så mens jeg satt der og kjente etter på smertene, ble jeg bare mer og mer redd for at jeg plutselig måtte på do midt under eksamen. Jeg begynte faktisk å planlegge hvor nærmeste do var... Det var langt unna. I tillegg går jeg ikke på offentlige toaletter!! Og, jeg kan jo liksom ikke bare gå ut i fra en muntlig eksamen for å gå på do, og så komme tilbake å få fortsette. Da kan jeg jo jukse som bare rakkern, så det går bare ikke. Herregud så redd jeg var!!! Men, så kom jeg inn da... Og bablet i vei i 23 minutter, klarte faktisk å bable tull i 3 minutter for mye jeg! Og helt uten smerter eller annet ubehag. Og jeg har enda ikke vært på do jeg... Så var nok bare helt vanlige eksamensnerver ja!

Så nå er jeg teknisk sett Førskolelærer...! Tøfft! Jeg har fullført en universitetsutdannelse midt i verste styret med en alvorlig kronisk sykdom. Jeg har klart det! Jeg kan klare alt! Nå er det lenge siden jeg har nevn det, men jeg er faan meg SUPERWOMAN! =D





Det andre som kommer av at man har gjennomført en utdannelse, det snakker vi ikke om...





En dag som Crohn-pasient - "IBD på lån"

LMF-Norge, landsforeningen mot fordøyelsessyksommer søkte tidligere etter pasienthistorier for å lage en informasjonsfilm. I den forbindelse skrev jeg innlegget "en dag som Crohn-pasient" som også ble min historie til dem. De har nå satt sammen de historiene de fikk inn og lagen en fin liten film. Denne filmen gir et bitte lite innblikk i hvordan hverdagen til en IBD-pasient fortoner seg. Det skuespilleren aldri vil kunne få erfare er smertene og ubehaget. Men å få opplevet stresset med å springe på do hele dagen, det kan alle erfare. "Etter en dag på jobb kommer du kanskje hjem klokken 4. Da er du så utslitt at du legger deg på sofaen. Da er dagen over for oss..." 

 

Dette er selvsagt i dårlige perioder! Jeg har det nå veldig bra, ingen betennelse, og svært lite smerter. Har fortsatt behov for å springe på do, men det er skjeldnere og skjeldnere. Det jeg imidlertid vet ganske sikkert er at jeg vil få dårlige perioder igjen, og disse dagene vil bli hverdagen min igjen. 

 

 Dette er en film som informerer om hvordan dagliglivet kan fortone seg for pasienter med Crohn's sykdom og ulcerøs kolitt.

Leder av Stortingets Helse- og Omsorgskommite, Bent Høie, spiller IBD-pasient etter sms-innstrukser fra to ungdomsrepresentanter i LMF. Manus er laget ut ifra innsendte pasienthistorier til LMF.

Filmens målgruppe er pasienter med inflammatoriske tarmsykdommer, famile, venner, skole/barnehage og arbeidsplass. I tillegg til helsevesen, presse og politikere.

Filmen ble lansert 19. mai, som er den internasjonale IBD-dagen, i samarbeid med Abbott Norge AS.

Mer om LMF: http://www.lmfnorge.no/

Dagens humor...






"Facebook for eldre"... Vell, kjenner meg nesten litt igjen i den der, men har heldigvis anstendig nok til å ikke poste det på facebook!! Jeg har heldigvis bloggen min jeg, og plager alle dere med avføringen min ;)
(Som fortsatt er veldig fin!) 

Miss HaDa

Miss HaDa

26, Trondheim

Hei, jeg heter Hanne og jeg går mye på do! Dette er en blogg om livet mitt og hvordan det er å være kronisk syk. Jeg fikk diagnosene Morbus Crohn (tarmbetennelse) i 2009, og IBD-relatert artritt (leddgikt) i 2012, og lærer fremdeles hvordan jeg best kan takle dem i hverdagen. Det ønsker jeg å dele her, for å gi innsikt og forståelse. Jeg skriver om oppturer, nedturer og oppdaterende småprat. I tillegg til oppdateringer på medisinfronten og om undersøkelser og kontroller på sykehuset.

leser denne bloggen NÅ

Kategorier

Arkiv

hits